En blidspent og ivrig 95-åring

Mange kjenner etternavnet Båtnes, og det forbindes gjerne med symfoni og musikk. På Nardo bor det en ivrig herremann som både er far til ikke helt ukjente Elise og Henninge, gift med kulturskolelegende Marie Elise og i tillegg en dyktig ingeniør og instrumentmaker. Lørdag 12. juni fylte Sverre Båtnes 95 år.

Med familie og de aller nærmeste naboene på besøk, og rikelig med kaker på bordet var det en blidspent jubilant som tok imot oss på sin 95-årsdag. Etter at bursdagssang var sunget satt latteren løst, og historier fra den tid Sverre kom til Nardo fikk se dagens lys. Jubilanten tok oss også med på en rask titt der hvor han benytter mest av sin tid, nemlig der han tegner og freser de fantastiske instrumentene han konstruerer.

For at du skal bli litt bedre kjent med Sverre Båtnes gjengir vi her med tillatelse fra Roar Stubbe en artikkel publisert i Neadølen julen 2018;

Felebyggeren på Nardo

Jeg kom i snakk med naboen for en stund siden. Senere fikk jeg forståelsen av at han hadde en spesiell interesse for musikk og teknikk. Han oppholdt seg mye av tiden i kjelleren, og da han begynte å fortelle om sin hobby som var å frese forskjellige tre-emner med programvare, ble jeg enda mer interessert. Det har etterhvert blitt et svært godt forhold mellom oss.

Hvem er så dette? Navnet er Sverre Båtnes, også kjent som faren til Elise og Henninge. Etter snekkerfabrikkarbeide like etter krigen, ble det Militæret. Han var så i 2 år i Glomfjord før han begynte på teknisk skole i Trondheim. Deretter gikk det til Hydro i Glomfjord igjen. Dro så i 5 år i Sverige, 3 år i Oslo og etter hvert ble han ansatt i 30 år på Siemens som ingeniør og jobbet der til han ble pensjonist. Dermed regner du fort ut at han nå er omtrent 92 år, men fortsatt aktiv med sin kjæreste hobby med utprøving av forskjellige felemodeller og lydeffekter. I to tiår har han også hatt en annen hobby med «LA 8 PV» og hatt den høyeste masta på Nardo som har han nå lagt ned…. tilsynelatende,… i alle fall stormasta !. Han har hytte i Møsjødalen på Stugudalen.

Jeg har fått lov å besøke hans aller helligste rom i kjelleren med flere PC-skjermer og selve rommet med fresmaskin og beundret hans produkter. Fått innføring i programmet CAD (Computer Aided Design) som justerer fresens vandring i de fleste plan og sett resultatene. Den går i dag på 0,6 millimeters (justerbart) vandring i dag når det ikke er grovfresing på 3 mm. Etter dette blir det litt sandpapirsliping mot slutten før polering. Siden han som ung kar var med i et band og har spilt trekkspill, ble jeg ekstra interessert. Men i trekkspill er det kanskje lite som kan freses i ( unntatt til pols ! ) så han begynte å frese egne gitarer og eksperimenterte med innsetting av forsterkere…med god hjelp av sin venn Torstein. Og spekulerte på hvordan kassen skulle utformes i feler for å skape beste lyd og beste form og holdbarhet. Trevirke fra Italia og nye programvarer fra USA/ Nederland var ingen hindring. Eliminasjon av en liming av bunn og sarg er for lengst ordnet. Men nå går det mer på å lime bunn med halv sarg til tilsvarende topp. Men fortsatt må de øvrige deler programmeres før fresing og dekorasjoner lages separat. For å få en naturlig forsterket effekt av fela mot publikum har han også laget en modell åpnet med utskjæringer på motsatt side av spillerens ansikt. Jeg følger spent med i videreutviklingen og evt. patentering, men til nå har ikke døtrene helt godkjent dette som Stradivarius eller Guerneri ennå. Men snart vil nok koden knekkes, så hans 20 år lange utvikling av programmer og fresing bære frukter.

(Artikelen er skrevet av Roar Stubbe og ble først publisert i Neadølen nr. 10 – julen 2018)

 

Nardo-Posten gratulerer jubilanten!

 

 

 

 

 

 

 

Bydelsveggen!

Annonse